Innovasjon kan løse tekniske problemer, men det er ikke gitt at innovasjonen kan patenteres. Det finnes krav som må tilfredsstilles før en oppfinnelse er patenterbar.
Teknisk kyndige personer som ingeniører og forskere, referert til her som "oppfinnere", produserer stadig verdifulle immaterielle verdier (IP). Dette er et naturlig resultat av arbeidet deres. Håndtering og sikring av IP er avgjørende, ikke minst for å forhindre at tredjepart kopierer løsningene.
Oppfinnere og selskaper ser naturlig nok patentsystemet som et hensiktsmessig verktøy for å beskytte immaterielle verdier, som oppfinnelser. Spørsmålet er: Hva er en oppfinnelse, og når er den patenterbar?
I arbeid med slike spørsmål kan selv svært kompetente oppfinnere undervurdere hvor smart en idé eller løsning faktisk er, og samtidig overvurdere terskelen for patenterbarhet.
Oppfinnelser kan være smale, men likevel patenterbare
Oppfinnere kan med hell vurdere ideene sine i et patentperspektiv. De kan da forbedre evnen til å se patentpotensialet i egne oppfinnelser. Slik kan både de og arbeidsgiveren utnytte IP-rettigheter for å få en strategisk kommersiell fordel.
Mange oppfinnere tror at en idé må være banebrytende for å bli betraktet som innovativ, kanskje endre en hel industri eller åpne et helt nytt teknisk felt. Slik er det imidlertid ikke. Optimaliseringer og forbedringer av tidligere beskrevne, brede konsepter kan være oppfinnelser, selv om de er svært detaljerte.
Det kan være nyttig å tenke på oppfinnelser som tekniske løsninger på tekniske problemer. I de fleste bransjer er veien lang fra et tidlig konsept eller prototype til et salgbart produkt. Mange tekniske problemer skal overvinnes underveis.
Problemer kan omfatte det å få produktet til å utføre en funksjon nøyaktig nok, pålitelig nok eller raskt nok til å møte et behov i markedet. Andre utfordringer kan være å gjøre produktet rimelig, mindre eller egnet for masseproduksjon. Enhver teknisk løsning på disse problemene kan beskrives som en oppfinnelse.
Det ligger betydelig potensiell verdi i å beskytte oppfinnelser som er gjort i en hvilken som helst fase i en utvikling. En innovasjon frembragt i senere faser av utviklingen, kan gjerne være veldig spesifikk og detaljert. Men hvis produktets suksess er avhengig av oppfinnelsen, vil det kunne være en betydelig fordel å inneha enerett på den gjennom patentering.
Det er derfor viktig å oppdage oppfinnelser og vurdere patenterbarheten i alle faser av utviklingen. Ikke bare i de tidlige fasene.
- Les også: Når prosess og metode er dine konkurransefortrinn
- Les også: Hva er patentinngrep?
Når er en oppfinnelse patenterbar?
De viktigste kriteriene for at en teknisk løsning skal være patenterbar, er at den er ny og har oppfinnelseshøyde, som vil si at den må skille seg tilstrekkelig fra tilsvarende tidligere kjente løsninger. Med andre ord, løsningen må være smart på en eller annen måte.
Ved første øyekast er dette en subjektiv vurdering som er åpen for diskusjon. For å vurdere dette kriteriet på en objektiv og forutsigbar måte, vil en patentprosess vanligvis involvere en fiktiv juridisk person kalt fagkyndig person, og stille et spørsmål som dette: "Gitt den teknikken som var kjent da patentsøknaden først ble sendt inn, ville oppfinnelsen ha vært åpenbar for en fagkyndig person innen det aktuelle tekniske feltet?"
Det er selvsagt flere andre materielle og formelle krav som spiller inn. En god patentrådgiver vil hjelpe deg med å navigere i disse kravene.
Den fagkyndige personen
Når oppfinnere skal vurdere den potensielle patenterbarheten av løsningene sine, er det viktig at de ser saken fra perspektivet til den nevnte fiktive fagkyndige personen.
En slik tenkt person er dyktig innen teknologiområdet som oppfinnelsen tilhører. De er gode i jobben sin og i stand til å utføre rutinearbeid og eksperimentering. De har den generelle kunnskapen som vil være kjent for noen i dette feltet (gjennom lærebøker, vitenskapelige tidsskrifter og så videre).
Den fiktive personen vil også ha tilgang til og forstå all tidligere offentlig kunnskap, uavhengig av språk. Den som er fagkyndig har ikke selv oppfinnerevner. Dette står i sterk kontrast til en virkelig oppfinner.
I motsetning til den fiktive personen, vil en virkelig oppfinner ha et nysgjerrig sinn og mange års erfaring med å bidra til det aktuelle tekniske feltet. En oppfinner må se bort ifra sin egen, individuelle kreativitet når de vurderer patenterbarhet.
Oppfinnelsen må være ikke-åpenbar for å bli patentert
Når man først har tenkt seg inn i rollen til en fiktiv fagkyndig, er spørsmålet om oppfinnelsen er åpenbar.
Dette innebærer vanligvis å avgjøre forskjellene på oppfinnelsen og en allerede kjent teknisk løsning. Ville det vært åpenbart for den fagkyndige hvordan den kjente innretningen kunne endres for å komme frem til oppfinnelsen? Den fagkyndige kan forutsettes å kombinere allerede kjente teknikker for å komme frem til oppfinnelsen hvis det ville vært åpenbart å gjøre det.
Det er mange faktorer som gjør at en oppfinnelse ikke er åpenbar (non-obvious). En ikke-uttømmende liste over disse faktorene kan være:
- Det finnes forutinntatte holdninger mot oppfinnelsen i fagfeltet.
- Oppfinnelsen er kontraintuitiv.
- Resultatet av oppfinnelsen er uventet eller overraskende. Dette kan for eksempel være tilfelle hvis oppfinnelsen er vesentlig mer effektiv enn man hadde forventet.
- Oppfinnelsen har en viss ulempe (f.eks. ekstra kompleksitet), men det har vist seg at fordelene ved oppfinnelsen oppveier denne ulempen.
- Problemet som løses av oppfinnelsen er nytt og ikke åpenbart. Noen ganger bidrar identifiseringen av problemet til oppfinnsomhet. Dette kan være tilfelle i umodne teknologiområder.
- Det har lenge vært behov for oppfinnelsen. Dette kan kombineres med bevis på kommersiell suksess som følge av oppfinnelsen.
- Når forskjeller mellom oppfinnelsen og en første tidligere kunngjøring er beskrevet i en annen tidligere kunngjøring, kan oppfinnelsen fortsatt være ikke-åpenbar:
- Så lenge den fagkyndige ikke ville konsultert den andre kjente teknikkbeskrivelsen, for eksempel fordi det andre kjente beskrivelsen tilhører et annet teknisk felt.
- Hvis det som framgår av den andre tidligere kunngjøringen ikke er forenelig med den første tidligere kunngjøringen.
- Hvis den tekniske innretningen kjent fra den første tidligere kunngjøringen ville kreve vesentlige og ikke-åpenbare modifikasjoner for å inkludere funksjoner fra den andre tidligere kunngjøringen og / eller det modifiserte arrangementet ikke lenger ville fungert som tiltenkt.
- Hvis den første kjente kunngjøringen indikerer at man ikke skal gå i retning av den aktuelle oppfinnelsen, kanskje til og med fraråder det.
- Hvis det fortsatt mangler en funksjon, selv etter å ha kombinert den første og andre kunngjøringen.
Hvis en eller flere av de ovennevnte faktorene er til stede for en oppfinnelse, kan den altså være ikke-åpenbar.
Etterpåklokskap og oppfinnelser
En vanlig utfordring i vurderingen av hva som ikke er åpenbart, er å unngå etterpåklokskap og skjevheten dette medfører i vurderingen. Oppfinnere gjør ofte den feilen at de antar at fordi de har lykkes med å skape noe, må det ha vært åpenbart hele tiden.
Det er viktig å vurdere oppfinnelsen i lys av den kunnskapen som var tilgjengelig ved innlevering av patentsøknaden. I etterpåklokskapens lys er det for eksempel lett å glemme eller avvise at det var forutinntatte holdninger mot oppfinnelsen i fagfeltet.
Det er viktig å tenke på hva som ville (ikke kunne, men ville) vært åpenbart for den fiktive, fagkyndige personen.
Det kan for eksempel hende at en oppfinnelse i ettertid kan oppnås ved å kombinere to kjente teknikker i ikke-relaterte tekniske felt. Men det betyr ikke at dette er en kombinasjon som den fagkyndige ville gjort.
Å tenke patentfokusert
Ved å tenke riktig, kan en oppfinner eller beslutningstaker i et selskap være i stand til å identifisere potensielt patenterbare oppfinnelser, enten oppfinnelsen er relatert til tidlig grunnforskning eller er en senere bearbeiding av et konsept for å gjøre det klart for markedet.
Å tenke på oppfinnelser som tekniske løsninger på tekniske problemer kan bidra til å utvide hva som anses som en oppfinnelse. Å vurdere hva som er åpenbart og ikke, og dermed vurdere patenterbarheten, av oppfinnelser gjennom øynene til en fagkyndig, uten etterpåklokskap, gjør det mulig å bedømme oppfinnsomheten objektivt.
Det er viktig at selskaper etablerer og vedlikeholder robuste prosesser for å gjennomgå sin genererte IP, inkludert oppfinnelser, som en del av en solid IP-forvaltning. Disse prosessene bør være kontinuerlige, ettersom IP kan genereres på alle stadier i utviklingen av et konsept, ikke bare i starten.
Selskaper bør vurdere å tilby opplæring i IP og/eller identifisering av oppfinnelser til de ansatte og sette i verk prosedyrer der ansatte kan rapportere oppfinnelser for patentvurdering. Selv om en patentsøknad ikke blir innlevert, kan det være klokt å beskytte IP-en på annen måte, for eksempel som en forretningshemmelighet eller ved å inngi en defensiv publisering, der man publiserer detaljer om en oppfinnelse for å forhindre andre fra å kunne patentere den samme løsningen.
Onsagers går utover konvensjonelle patentutforming- og innleveringstjenester ved også å tilby konsulenttjenester innen IP. Dette kan inkludere hjelp til bedrifter med å etablere interne IP-forvaltningsprosesser. Onsagers kan også gjennomføre øvelser i oppfinnelsesidentifisering, gjerne som en del av en mer generell IP-revisjon.
