Selv om 3D-printing i dag er godt etablert i flere sektorer og bransjer, pågår det fortsatt diskusjoner om hvordan teknologien potensielt kan utfordre den tradisjonelle IP-beskyttelsen av produkter og tjenester.
3D-printing, også kjent som additiv tilvirkning, tar utgangspunkt i tredimensjonale digitale modeller for å bygge objekter i fast materiale. Denne innovative prosessen har blitt et utrolig kraftig verktøy som har forvandlet mange bransjer, og har åpnet dørene for utallige muligheter innen produksjon, prototyping, design og arkitektur, for å nevne noen.
Det som gjør 3D-printing så bemerkelsesverdig, er evnen til å realisere komplekse geometriske former og detaljerte strukturer, som tidligere var umulig eller svært vanskelig å oppnå med tradisjonelle produksjonsmetoder.
Et av de mest allsidige aspektene ved 3D-printing er materialet som kan benyttes. Alt fra plast, metall og keramikk, til biologisk materiale og matvarer, avhengig av formålet. Dette har også ført til spennende fremskritt innen medisinsk forskning og pasientomsorg, der man nå kan skrive ut skreddersydde proteser, implantater og anatomiske modeller.
Industrielt sett har 3D-printing også revolusjonert produksjonsprosesser ved å redusere behovet for kompliserte verktøy. Dermed har produksjonstiden kunnet reduseres betraktelig, der prototyper og småskalaproduksjon nå kan gjennomføres raskere og mer kostnadseffektivt. Teknologien gjør det også nå i større grad mulig å tilpasse produkter for individuelle behov.
Som med andre teknologier innenfor Industri 4.0, også kalt den fjerde industrielle revolusjon, kan 3D-printing være et konkurransefortrinn for norske virksomheter. Likevel er det uenighet blant teoretikere og fagpersoner over hele verden, rundt hvordan man skal håndtere immaterielle rettigheter knyttet til 3D-printing.
Noen argumenterer for at det fundamentale grunnlaget for intellektuell eiendom kan undergraves av 3D-printing – eller at grunnlaget i det minste bør revurderes. Det er imidlertid ingen tvil om at 3D-printing er kommet for å bli, og med økende utbredelse er det verdt å se på forholdet til immaterielle rettigheter.
Her bør en derimot skille mellom bruk av 3D-printing til å lage deler/produkter som tilfredsstiller patentlovens krav til patenterbare oppfinnelser, og bruk av 3D-printing til å lage deler/produkter som ikke gjør det. I førstnevnte tilfelle kan man oppnå en sterk beskyttelse ved «tradisjonell» patentering, som gir en produktbeskyttelse av delene/produktene, og hvor rettighetene kan håndheves overfor enhver som bringer samme deler/produkter på markedet.
I sistnevnte tilfelle tilhører delene/produktene den frie teknikken, som ifølge patentloven kan fritt benyttes av enhver. Har man da noen muligheter til å beskytte sine 3D-printedede deler/produkter mot kopiering? De immaterielle rettighetene som kan benyttes til å beskytte delene/produktet i dette tilfellet er opphavsretten, varemerkeretten og designbeskyttelse.
Ifølge det britiske Intellectual Property Office (IPO) er det en potensiell fremtidig situasjon der digitale modeller kan bli distribuert på nettet, like enkelt og raskt som digitale musikkfiler ble på 90- og 2000-tallet. CAD-filer brukes i dag i stor grad for tredimensjonal modellering og analyse. Mens slike filer mest sannsynlig ikke er beskyttet av opphavsretten i USA, er det sannsynlig at det motsatte vil være tilfellet i Storbritannia og EU.
I USA kan en 3D-printet gjenstand i seg selv være beskyttet av opphavsrett, men de funksjonelle og nyttige trekkene ved gjenstanden ekskluderes – i motsetning til de kreative og estetiske trekkene. Videre kan skulpturer og kunstnerisk arbeid beskyttes av opphavsretten i Storbritannia, mens de industrielle prototypene ekskluderes. Dette utgår dermed som et godt alternativ for beskyttelse av tekniske løsninger.
En potensiell situasjon man kan havne i, er at andre tar dine 3D-objekter og skanner disse for å skape CAD-filer. Filene kan så sendes til en 3D-printer for å printe ut nye objekter.
– Patentrådgiver, Eirik Kjell Røhmen.
Computer Aided Design filer, også kjent som CAD-filer, brukes ofte til å lagre modeller av tekniske verktøy, arkitektoniske planer og annet relatert design. Filene inneholder presis informasjon som er essensiell for å oppnå høy kvalitet på designet, samt tekniske illustrasjoner. Disse er ikke beskyttet av designrettighetene i EU for øyeblikket, men det arbeides med en endring av designlovgivningen som reflekterer 3D-printingens økende utbredelse. I EU-kommisjonens siste forslag til endring av designdirektiv og -forordning, er det tatt inn en endring som gjør det klart at også digitale fremstillinger av produkter skal omfattes av designrettigheter. Tilsvarende endringer vil på sikt kunne forventes også i Norge.
Det som er viktig å huske på, er at designbeskyttelse har det vi kaller for et nyhetskrav. Gjenstanden må ha et distinkt utseende som ikke er kjent fra før for å kunne oppnå en designbeskyttelse. Designbeskyttelse er derfor uegnet til å beskytte reservedeler og andre kjente deler/produkter. I slike tilfeller kan en mulighet være å benytte varemerkebeskyttelsen. Dette ved å inngravere en logo/varemerke på delen/produktet som blir 3D-printet.
Dersom CAD-filer blir distribuert mot virksomhetens ønske, kan unntakene fra patentinngrep gjøre det vanskelig å forfølge privatpersoner. Løsningen kan i stedet være å forfølge de som formidler CAD-filer.
I Storbritannia og Tyskland argumenteres det for at det å formidle en CAD-fil gjør mottakeren i stand til å utnytte oppfinnelsen, og dermed gjør formidleren et inngrep. Dette vil sannsynligvis stille seg likt i Norge, hvor middelbare (ikke direkte) patentinngrep ikke er tillatt etter patentloven § 3 andre ledd.
I USA er det sannsynlig at salg av CAD-filer utgjør et direkte inngrep. Når det gjelder ren distribusjon av CAD-filer, kan dette utgjøre et indirekte inngrep.
Dette betyr at patentbeskyttelse også fungerer for 3D-printede objekter. Når det gjelder forbruksvarer, er det derimot mer hensiktsmessig å forfølge de som formidler CAD-filer for inngrep.
Forretningshemmeligheter trues av omvendt konstruksjon (backward engineering) gjennom 3D-skanning og 3D-printing, som tillater presise reproduksjoner av gjenstander. Dette utgjør en betydelig risiko for virksomheters produkter, da beskyttelsen av produksjonshemmelighetene blir svekket. En potensiell løsning er at eiere benytter seg av gode salgskontrakter som forbyr kjøpere å anvende omvendt konstruksjon – enten for deler av produkter eller hele objektet.
Det er viktig for bedrifter å være proaktive og å ta i bruk en kombinasjon av juridiske, tekniske og interne tiltak for å beskytte sine teknologier og data. Dette vil bidra til å opprettholde eksklusiviteten rundt bedriftens produkter, og beskytte dem mot uautorisert reproduksjon og konkurrerende kopier.