3D-printing kan løse mange av utfordringene det maritime Norge står overfor og dermed skape bærekraftige konkurransefortrinn. I dag er det lang produksjonstid og reisevei for reservedeler og moduler i maritim næring. Om deler og elementer kan produseres lokalt, er det store ressurser å hente inn. Det er også mye å spare i et bærekraftperspektiv, med lavere materialbruk og -kostnad, samt mindre produksjonsavfall. Norske verft er i en god posisjon til å oppnå egne rettigheter gjennom patent- aller designrettigheter – og dermed konkurransefortrinn gjennom 3D-printing.
Norge er et høykostland. Samtidig har vi anselig kompetanse på kompliserte prosesser som ligger til grunn for produkter som ofte ender opp med å bli produsert i lavkostland. Leveransene går gjerne sjøveien, med de tidsrammene det er underlagt. Den kostnaden norske bedrifter representerer kan vanskelig erstattes i verdikjeden, mens kostnaden representert ved lavkostland vil kunne reduseres med mer effektiv produksjon lokalt og mindre behov for transport og tidsbruk. Resultatet vil kunne bli konkurransefortrinn for aktørene.
- Les mer: Grønn skipsfart gir nye muligheter
3D-printing av store enheter
En vil kanskje tro at 3D-printing ikke egner seg for store elementer som skipsdeler, men erfaringen viser at 3D-printing gjør det mulig å produsere svært omfangsrike enheter på moderne vis. Teknisk Ukeblad (TU) beskrev nylig hvordan Kongsberg Maritime printet en tre tonn stor reservedel på ti uker ved hjelp av en ombygd betongprinter. Dermed sparte kunden Equinor 30 uker på produksjonen.
Når en 3D-printer kan gjøre jobben på ¼ av tiden det vanligvis ville tatt å lage en del, er det også klart at behovet for et stort reservedelslager blir redusert. Som eksempel har Equinor i dag et reservedelslager verdt 27 milliarder kroner. Det er betydelige midler som er bundet opp i uvirksomme fysiske aktiva på lager.
Konstruksjon av propeller kan framstå som spesielt egnet for 3D-printing. Computational Fluid Dynamics (CFD) brukes for å utføre numeriske analyser av propellens strømningsdynamikk. Men teori og praksis kan ofte være forskjellig. Propellene må gjennom tester, og helst gjentatte ganger under reelle operasjonelle betingelser. Her kan 3D-printing komme til sin rett, men verftet må imidlertid sikre eierskap til enhver innovativ forbedring.
I et globalt bærekraftsperspektiv vil det også være fordelaktig at det ikke produseres mer enn det er behov for, og dermed heller ikke brukes mer ressurser enn nødvendig.
Kontroll på IP gjennom hele produksjonsprosessen gir konkurransefortrinn
Norske verft har hatt for vane å hente inn komponenter fra typiske lavkostland. Rasjonalet bak dette har selvsagt vært at lønnskostnadene har vært og fortsatt er betydelig lavere i produksjonsland som Kina.
Ettersom kinesiske og andre produsenter fra typiske lavkostland har blitt mer oppmerksomme på å ta kontroll over sine egne immaterielle eiendeler (IP) og rettigheter (IPR), opplever flere norske verft at produkter de bruker i konstruksjonen, er patentert eller på annen måte rettighetsbelagt av tredjepart.
Mulighetene norske verft har for videre kommersialisering vil da som oftest være avtalebestemt der rettighetshaver sitter med de beste forhandlingskortene. Noe som igjen kan sette hindringer for verftets videre planer.
For eksempel kan manglende rettigheter medføre at norske verft har begrensede muligheter til å hente inn og analysere data generert fra disse produktene ved bruk; data som ellers kunne ha gitt verftet verdifull informasjon om tekniske svakheter og forbedringspotensialer. I et mulig scenario kan produsenten, ved samtykke, sørge for at alt av generert data ved salg skal tilfalle dem.
I et tilfelle der verftet er rettighetshaver til produktet gjennom eksempelvis IPR slik som design- eller patentbeskyttelse, ville de vært i en bedre forhandlingsposisjon vis-a-vis kjøper / rederi med hensyn til å få ut operasjonelle data som erosjon, korrosjon, og slitasje.
Og 3D-printing kan utgjøre et effektivt verktøy for å sikre slik IPR. Ved 3D-printing er det kort avstand fra tegnebrett til produksjon av prototyper og ferdig modul. Som vi har sett, har norske aktører med hell produsert egne reservedeler på denne måten. En norsk bedrift med 3D-printing vil raskt kunne utføre endringer og forbedringer på produktet og dermed øke muligheten for å sikre egen IP, heller enn å vente i ukesvis på skipstransport fra et lavkostland med få eller ingen mulighet for forbedringer.
Med en utvikling og 3D-printing ligger det selvsagt også muligheter for å kommersialisere innovasjoner som gjøres. I det nevnte tilfellet vil den norske leverandøren typisk eie designet eller patentet og ha kontroll på produksjonen på en helt annen måte enn med dagens situasjon der det er svært mange eksterne faktorer som spiller inn, enten det er leveranseproblemer, streiker eller til og med krig.
Uavhengig av disse faktorene, er det også åpenbart at klare rettighetsrammer skaper konkurransefortrinn for selskapet.
Policy for å beskytte immaterielle eiendeler (IP)
Når konstruksjonstegninger og liknende eksisterer digitalt, er det en fare for at dette digitale materialet blir kopiert og overlatt til uvedkommende. Det er derfor viktig å utvikle policy og prosedyrer for utveksling av informasjon.
Forretningshemmeligheter må beskyttes på en slik måte at de forblir hemmeligheter. Noe av dette dreier seg om tekniske tiltak som kryptering og lesbarhet. Men det er også viktig med tradisjonelle sikkerhetstiltak, som bevisst bruk (og ikke-bruk) av e-post, chat, USB-sticks, non-disclosure agreements (NDA) og generelt en god sikkerhetskultur.
Norge kan gi egne maritime aktører konkurransefortrinn med 3D-printing
Som et ressurssterkt land med høy kompetanse og lang tradisjon for maritim industri, er Norge i en spesielt god posisjon til å utnytte utviklingen innenfor 3D-printing. Ikke bare finnes det betydelig investeringspotensial og innovasjonskraft i Norge, men nasjonale myndigheter kan være villige til å støtte utviklingen av nye produkter og metoder ved hjelp av økonomiske insentiver, spesielt gitt at utviklingen bidrar til å nå FNs bærekraftsmål.
3D-printere i formatet som kan behandle slike store enheter som vi beskriver her, vil være kapitalkrevende, men nettopp derfor vil insentivordninger og offentlig støtte være svært nyttig. Disse vil kunne finnes i Norge i større grad enn i andre, mindre ressurssterke land.
Denne utviklingen er spesielt egnet i forbindelse med 3D-printing, der komplekse strukturer, større grad av materialvalg og ikke minst enklere uttesting frem til endelig produkt via prototyper kjennetegner produksjonen.
Til syvende og sist: 3D-printing i storskala vil kunne styrke norsk maritim industris konkurransekraft og på den måten komme hele samfunnet til gode gjennom konkurransefortrinn, og mulighetene til å hente inn en større del av verdiskapning som i dag ligger i utlandet.
