Bærekraftig industri er eneste alternativ

Fornybarkonferansen i Bergen handlet om de kanskje aller største spørsmålene som vi står overfor i dag. Ikke bare næringslivet, men hele samfunnet, er avhengig av at vi når klimamålene. For å klare det er vi avhengig av industrien, og et av de største temaene på konferansen var nettopp spørsmålet om hvordan industrien skal klare å gjennomføre «det grønne skiftet».

Med dette skiftet menes overgangen fra et ikke-bærekraftig til et bærekraftig næringsliv. Spesielt ideelle organisasjoner og politikere er opptatt av at dette ikke er noe som ligger foran oss i tid, men noe som næringslivet står midt oppi i dag. Også industrien selv har etter hvert mange gode eksempler på dette.

Fornybar er ikke lenger «alternativ». Det grønne skiftet har positiv nåverdi – uten å regne inn verdien av å redde verden.

Både i og utenfor næringslivet er det likevel enighet om at den unike tilgangen norsk næringsliv har på kompetanse fra offshore-næringene er et helt sentralt poeng i denne overgangen.

Teknologien og menneskene er her allerede

Flere av deltakerne på Fornybarkonferansen trakk frem historiske paralleller til dagens situasjon. Da oljebransjen først kom til Norge ble den nemlig ikke bygd i et vakuum. I stedet kunne den trekke på kompetansen vi allerede hadde innen martim industry.

I dag er det den fornybare energibransjen som ser ut til å vokse frem. Forventningene er høye til mulighetene for å utnytte den eksisterende teknologien som finnes i norsk offshorebransje, og til å benytte seg av kompetansen som menneskene innen offshore innehar.

Dette poenget later til å ha blitt mer aktuelt nå som Norge ser en økende arbeidsledighet, og det kommer flere varsler om permitteringer i oljebransjen. Samtidig jobber blant annet Statoil allerede aktivt med muligheten til å dra fordel av den eksisterende offshorekompetansen til fornybar energi, og da spesielt til vindkraftprosjekter.

Dessuten var Norge som forsyner av overskuddsenergi til Europa et spennende tema som kom opp. På bakgrunn av dette planlegges en ny kabel inn mot kontinentet, som også viser at vi vil trenge en del av olje- og energikompetansen på utvidelse av nettverk – enten det er snakk om undersjøiske kabler, eller et smartere energinett som kan ta høyde for mer desentralisert energiproduksjon.

«Vi antar det kommer ni prosent årlig vekst i fornybarmarkedet frem mot 2040. Dette markedet har et enormt vekstpotensial». – Lars Norli, Statoil.

Bærekraft gir store markedsmuligheter

Fornybar bransje er også i sterk vekst, og mange ser på både forretningsmessige og industrielle muligheter innen sektoren. Flere sier rett ut at bærekraft er en av de største markedsmulighetene for alle bransjer nå for tiden. Det er det vanskelig å være uenig i.

Bærekraft og fornybar energi fortsetter å være en viktig del av norsk næringsutvikling, og vi kan forvente at dette er en tendens som bare vil bli sterkere fremover.

De fornybare ressursene er allerede i dag rimeligere i produksjon enn gass, kull og mange andre CO2-intensive energikilder. Ikke minst vannkraft har alltid levert billig energi, og selv om det kan være lett å glemme har vi jo, med norsk vannkraft, allerede drevet fornybart i rundt 130 år her til lands.

Ved å kombinere ekspertise, teknologi og innovasjon fra de forskjellige delene av norsk energibransje som allerede er i drift vil vi kunne gjøre store fremskritt også fremover.

Les mer om Fornybar energi på internasjonale markeder her.

Viktig å sikre seg handlingsrom

Siden Norge har klart store omstillinger før var det også en stor grad av optimisme til at Norge som nasjon skal klare å omstille seg til et oljefritt samfunn. Samtidig merkes det at det er stor realisme knyttet til at spørsmålene som det arbeides med i fornybar bransje må løses.
Satt i et IP-perspektiv er det imidlertid noen utfordringer som viser seg. Flere selskaper innen fornybar bransje som ønsker å drive ut fra et nærmest idealistisk standpunkt. Med dette utgangspunktet er det noen som glemmer at IP ikke bare handler om å sikre sine egne investeringer, men også frihet til å dele. Å ha et aktivt forhold til immateriell eiendom handler om å sikre seg handlefrihet i alle mulige betydninger av ordet.

Både oppstartsbedrifter og erfarne aktører må huske at de må skaffe seg handlingsfrihet selv om de bokstavelig talt jobber med å redde verden.

I dag er de aller største aktørene «proffbrukere» på IP fra før, mens de ferskere aktørene, som kanskje har et mer ideologisk syn på det de driver med, tenker mer på IP som en kostnad. Disse aktørene later til å ha motforestillinger mot å beskytte sin eiendom basert på en oppfatning av at det er noe proteksjonistisk over dette, og at de som tar IP-rettigheter alvorlig vil være til hinder for at andre skal kunne benytte de gode teknologiene som de kommer opp med.

I virkeligheten er det minst like viktig å beskytte sin IP hvis man har en slik delingstankegang. Ved å neglisjere IP-perspektivet risikerer de for det første å bli utestengt fra markedet selv, men de løper også en risiko for at andre gjør endringer i ny teknologi og patenterer dette, som således fratar dem frihet til både å kommersialisere og å dele fritt. Patenter sikrer nemlig også frihet til å dele.

Som i alle andre sammenhenger og bransjer er det dessuten viktig å ha en aktiv IP-strategi for å tiltrekke seg investorer, som også idealister er avhengig av, da disse ser på risikovurderinger og sikring av teknologi de eventuelt skal investere i.

Det er viktig å sikre rettigheter til kostnadseffektiv fornybar teknologi, og å gjøre langsiktige investeringer.