Patentloven stenger muligheten for å beskytte nye forretningsmodeller med patenter. Men for digitale forretningsmodeller kan man likevel sikre håndhevbar eksklusivitet gjennom IP-design og IPR (immaterielle rettigheter).
En forretningsmodell beskriver en bedrifts forretningsprosesser for å oppnå et definert forretningsmål innenfor konteksten av et sosialt miljø. Begrepet oppsummerer visjoner, ideer, definerende funksjoner og designmodeller. Med digitalisering blir immaterielle eiendeler (IP) et stadig viktigere element i en bedrifts strategi for å forbli konkurransedyktig. Denne betydningen nødvendiggjør systematisk og verdidrevet forvaltning av IP.
I lys av skiftet fra en produksjonsorientert til en programvaredrevet økonomi, har det blitt en utfordrende oppgave å finne verdifulle ideer. Tilgjengelige ressurser i skyen og dannelsen av digitaliserte økosystemer gjør at nye markedsaktører lettere kan konkurrere med etablerte selskaper. Det endrede konkurransebildet i den digitale økonomien aktualiserer problemstillingen om hvordan immaterielle rettigheter kan beskytte aspekter ved slike digitale forretningsmodeller.
For norske selskaper har utnyttelsen av egen IPR tradisjonelt begrenset seg til å beskytte merkevarer med varemerker, og egenutviklede tekniske løsninger med patenter. I Norge, der de fleste selskaper nå heller er tjenesteleverandører enn utviklere av nye fysiske produkter, har den gjeldende oppfatningen vært at IPR ikke har noen forretningkritisk funksjon. Det er også en utbredt oppfatning at programvare ikke kan beskyttes med patenter, noe som i praksis ofte ikke er riktig.
I tillegg stenger patentloven muligheten for å beskytte nye forretningsmodeller med patenter. Men når det gjelder rent digitale forretningsmodeller, åpner det seg likevel en rekke muligheter for å sikre håndhevbar eksklusivitet rundt ulike aspekter av forretningsmodellen.
Hvordan er dette så mulig? Utgangspunktet er å frigjøre seg fra den tradisjonelle oppfatningen av hva som kan beskyttes som IP i et selskap. Den fremherskende måten å gripe dette an på har vært å vente på at noen i selskapet har utviklet en ny løsning på et teknisk problem. For deretter å beslutte hvorvidt denne løsningen skal patenteres eller ikke i lys av selskapets forretningsdrift.
Digitale patenter er forskjellige fra andre programvarepatenter og datamaskin-implementerte oppfinnelser ved deres relasjon til digitale forretningsmodeller. De beskyttede tekniske objektene er de samme, slik som datamodeller, prosessflyt, algoritmer, preferansestrukturer, datastyring og dataregulering, men effekten er forskjellig. Digitale patenter søker å beskytte essensielle komponenter i digitale forretningsmodeller, og dermed oppnå juridisk forsvarbare eksklusivitetsposisjoner i verdikjeder og økosystemer.
Dette er en passiv måte å håndtere IP på som har et innenfra-og-ut-perspektiv, der teknologien har hovedfokus. Dermed overser man kanskje hvordan denne teknologien skaper verdier og kontantstrømmer for selskapet. I en verden der den digitale transformasjonen akselererer, er det ikke lenger tid til å vente på at løsninger er utprøvde før de vurderes beskyttet. En mer hensiktsmessig tilnærming, som er tilpasset dagens situasjon, er derfor å ha et mye større kundeverdifokus.
Digitale forretningsmodeller, som er hovedfokus her, bruker digitale verktøy, slik som for eksempel programvare, algoritmer, AI og applikasjoner for å skape og levere verdiforslag. Et utgangspunkt blir da å identifisere de ulike verdiforslagene selskapet har, matche disse med de ulike tjenestene og produktene som selskapet tilbyr, eller helst planlegger å tilby, og finne ut hvilken del av disse verdiforslagene som gjør at kunden vil betale.
Fordi det er digitale verktøy som er produksjonsmidlene i digitale forretningsmodeller, må det kartlegges på hvilken måte selskapet benytter disse for å produsere verdien som kundene er villige til å betale for. Til sammen identifiseres da en posisjon som ofte kan gjøres eksklusiv og juridisk forsvarbar under visse forutsetninger. Dette løses ved å patentere hvordan de digitale verktøyene benyttes til å produsere verdien kunden er ute etter. Disse patentene kalles ofte «digitale patenter», og dersom de utformes og håndheves på riktig måte kan de sikre viktige posisjoner i markedet i en digital forretningsmodell.
Denne tilnærmingen har et mer hensiktsmessig utenfra-og-inn perspektiv, der utgangspunktet er kunden og kundens behov, og ikke teknologien i seg selv. Denne måten å benytte IP på for å sikre posisjoner for selskapet åpner også opp for å benytte IP som et strategisk verktøy for ledelsen når nye produkter og tjenester planlegges. Det er i teorien fullt mulig å identifisere en posisjon man ønsker å ta lenge før lansering, identifisere hvilket verdiforslag som ønskes tilbudt kunden, og finne ut på hvilken måte ulike digitale verktøy kan benyttes for å tilby dette. Når dette er avklart, kan denne planen danne utgangspunkt for å utforme digitale patentsøknader.
Digitale patentsøknader vil gi et tidlig signal om hvorvidt den identifiserte posisjonen gir selskapet nok handlingsrom. Først når dette er avklart, kan arbeidet settes i gang med å utvikle de digitale verktøyene som er nødvendige for å virkeliggjøre planen. For eksempel det å utvikle ny programvare i overensstemmelse med det som er beskrevet i patentsøknaden.
På denne måten gjøres det et minimum av investeringer i tjenesten eller produktet, før posisjonen man ønsker å ta er avklart. Det medfører mye mindre risiko for feilinvesteringer i nye prosjekter, og ledelsen i selskapet har allerede sikret en juridisk forsvarbar eksklusivitet rundt nye produkter og tjenester før investeringene tas. Denne måten å benytte patentsystemet på kalles også IP-design.
Tanken bak begrepet IP-design betyr å ikke vente på at tekniske løsninger utvikles, for deretter å patentere dem. Det er heller å ha en strukturert tilnærming til å utvikle nye digitale forretningsmodeller, designe produkter, prosesser og tjenester og å gjøre disse eksklusive ved hjelp av immaterielle rettigheter (IPR). IP-design hjelper dermed selskaper til å tenke kundefokusert, for å overvinne silotankegang og kunne innovere raskere og mer smidig.